Med grovfôr i fokus

Godt over halvparten av dyrkamarka i Norge brukes til å mate drøvtyggerne våre. Det betyr at eng og grovfôrbasert husdyrproduksjon er hjørnesteinen i norsk landbruk og matproduksjon. I mange områder er dette også den eneste måten vi har for å benytte oss av ressurser som ellers ville vært vanskelig å omgjøre til menneskemat.

Den uutforskede gamle enga

En gammel eng, eller langvarig eng som det heter på fagspråket, er en eng som har bestått i flere år uten å bli pløyd.

– En langvarig eng vil gradvis gi dårligere utbytte, sier forsker Ievina Sturite ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Endringer av plantesammensetningen, i tillegg til gradvis tettere og surere jord kan føre til reduksjon i avlingsmengde og nedsatt fôrkvalitet. Det kan være en følge av at grovfôrplanter som timotei, engsvingel og kløver, taper i konkurransen mot planter som kan betegnes som ugras.

Sturite og hennes kollegaer i NIBIO, skal se om de kan finne driftsmetoder kan øke produktiviteten og plantekvaliteten i langvarig eng som ikke har blitt behandlet på over ti år.

Den største forekomsten av langvarig eng finner vi på Vestlandet og i Nord-Norge. Og det er ikke tilfeldig.

– I disse områdene er det gjerne mer nedbør, små og spredte jordlapper, store avstander og vanskelig terreng, forklarer Sturite. Det medfører at det er upraktisk eller problematisk med jevnlig fornying av engene.

Vil finne harmoni mellom plantene i enga

– Det spennende spørsmålet er om det er mulig å påvirke plantesammensetningen i en gammel eng. Og når er i så fall beste tidspunktet å gjøre det på?

Man kan ane spenningen bak det å finne nye frøblandinger med planter som kan fungere i harmoni og gi bedre produksjon i den gamle enga. På NIBIO sine forskningsstasjoner på Særheim og Fureneset, finnes det forsøksfelt som ikke har blitt fornyet på 25 og nesten 50 år. Her har forskerne en sjelden mulighet til å finne nye svar.

– Dette er unike felt i Norge, og selv i verdenssammenheng er det svært sjelden med ensidig engforsøk på så gammel eng, forteller Sturite.

Vanligst å fornye enga med jevne mellomrom

Et alternativ til langvarig eng, er kortvarig eng. Den pløyes, gjødsles og sås jevnlig, gjerne hvert tredje til sjette år for å holde avlingsnivå og fôrkvalitet oppe og ugrasbestanden nede. Dette er den vanligste driftsformen i norsk fôrproduksjon. Men denne fornyinga har også en bakside med reduserte avlinger i fornyingsåret, risiko for dårlig etablering og ekstra kostnader.

Parallelt med prosjektet til Sturite på langvarig eng, skal forsker Anne Kjersti Bakken (NIBIO) og hennes medarbeidere, ta for seg den unge enga. De skal utforske alternative fornyingsmetoder, og vil se på hvordan vitaliteten og avlingsnivået i kan holdes oppe selv om man lar det går lengre tid mellom hver pløying.

– Vi har som mål å finne teknikker som sikrer spiring av frø som spres på overflata, og at nysådd gras og kløver ikke taper i konkurransen med etablert vegetasjon, sier Bakken.

Fra pløying av enga til serveringsklart fôr

De høye kostnadene forbudet med fôrproduksjon, er en vanlig utfordring for både melke- og kjøttprodusenter.

– Det trengs kunnskap om hvordan en kan øke utbyttet og redusere kostnader, og metoder for å vurdere ulike tiltak opp mot hverandre, sier Bakken. Vi ser på hele produksjonskjeden, fra fornying av enga til fôret ligger på fôrbrettet, og har valgt tre fokusområder vi mener er viktige for å øke produksjonen og dermed inntektene.

Punkt én er å finne gode tiltak som spriter opp produksjonsevnen i enga når bonden ellers ville ha vurdert å pløye den opp.

Finn de riktige frøblandingene og forebygg svinn av konservert fôr

Punkt to er mer målrettet, lokal tilpassing av artsblandinger tilpasset driften på det enkelte bruk.

– Man kan i valget av frøblandinger ta mer hensyn til at ulike dyregrupper har forskjellig behov for næringsinnhold i grovfôret. I tillegg har gjerne jordene på gården ulik beliggenhet, jordtype og klima. Det er derfor behov for mer kunnskap om hvilke blandinger som vil gjøre enga mer varig.  

Punkt tre er å unngå svinn av fôret under konservering og lagring. Det gjelder å finne de gode metodene for blant annet pakking av plansiloer, samt rett mengde og type ensileringsmiddel. Det handler altså ikke så mye om å redusere kostnadene i seg sjøl, som å øke produksjonen og minske svinnet.

– For det nytter ikke hvor mye avling du har på jordet, dersom mye av det går tapt eller blir dårlig før det når fôrbrettet, sier Bakken.