Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2024
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Som drøvtyggar har sauen evne til å omdanna fiberrikt fôr, som ikkje er eteleg for menneske, til høgverdig protein, i kjøtt og biprodukt, med essensielle aminosyrer. I norsk sauehald er det meste av fôrgrunnlaget grovfôr, og beite står for om lag 60 % av fôrinntaket. Men det blir også brukt ein del kraftfôr og mjølkeerstatningar med humant etelege ingrediensar. I denne studien undersøkte vi kor mykje eteleg protein vi får ut i høve til mengd eteleg protein gitt i fôringa. Effektiviteten er rekna som høvetalet (HePeff) med mengd eteleg protein i kjøtt, blod og innmat i høve til mengd eteleg protein brukt i fôringa. Dersom det blir produsert meir eteleg enn det som blir brukt i fôringa, er effektiviteten HePeff større enn 1. Det blei også estimert i kor stor grad aminosyrer brukt i fôringa blir oppgradert til essensielle aminosyrer for menneske. Dette uttrykt som differansen mellom fordøyelege essensielle aminosyrer i kjøtt, blod og innmat og mengd av dei same aminosyrene brukt i fôringa. Datagrunnlaget var tal frå sauebruk som var med i Driftsgranskingane i jordbruket i åra 2018-2020. Mengd innkjøpt kraftfôr og mjølkeerstatning blei estimert ut frå rekneskapstal. Ingrediensar i innkjøpt fôr blei estimert ut frå opplysningar gitt av fôrprodusentar. I kalkylane såg ein på kva det hadde å seie om raps og rapsprodukt i kraftfôret vart rekna som humant eteleg. Dersom ein rekna at både kjøtt, blod og innmat er eteleg, og rapsprodukt ikkje er humant eteleg, blei det i gjennomsnitt produsert om lag like mykje humant eteleg protein som brukt i fôringa, HePeff = 1. Dersom ein ikkje rekna proteinet i raps som humant eteleg, blei det for alle fordøyelege essensielle aminosyrer produsert meir enn brukt i fôringa i regionane ‘Austlandet andre bygder’ og ‘Trøndelag andre bygder’, medan det for andre deler av landet var om lag same mengd protein i kjøtt og biprodukt som det vart brukt i fôringa. Proteineffektiviteten var høgare i regionar med gode utmarksbeite, og Fjell- og dalbygder i Trøndelag og på Austlandet hadde høgare HePeff enn Agder og Rogaland. Mengd kraftfôr per vinterfôra sau og tal gangslam (levande lam på hausten) per vinterfôra sau hadde sterk effekt på HePeff, og det er fullt mogleg å betre effektiviteten med relativt små justeringar av mengd og type ingrediensar i kraftfôr
2023
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Denne rapporten omhandler bærekraft og lokalmatproduksjon i Arktis og presenterer resultater fra en litteraturanalyse og to workshoper med ystere fra Nord-Norge. Resultatene fra workshopene viser at ysterne har et helhetlig og reflektert forhold til bærekraft. Ystenæringa i Arktis har en rekke muligheter og styrker når det gjelder å bidra til bærekraft, men det er krevende å sikre en produksjon som er økonomisk bærekraftig. For å styrke lokalmatnæringa i Arktis sine forutsetninger for å utvikle seg i en mer bærekraftig retning, anbefaler vi i rapporten ulike tiltak: (i) sikre gode økonomiske betingelser for lokalmatprodusentene, gjøre små gårdsbruk økonomisk drivverdige, samt motvirker økt sentralisering av infrastruktur, med et mål om å bidra til lokal verdiskaping, spredt bosetting og robuste lokalsamfunn (ii) ivareta produksjonsgrunnlaget og (iii) styrke kunnskap om lokalmatproduksjon og bygge nettverk blant lokalmatprodusentene. Prosjektet bør følges opp med forskning som undersøker (i) lokalmatnæringa i Arktis sin betydning for lokal verdiskapning, (ii) «beste-praksis» for ystenæringa og andre lokalmatproduksjoner for å bidra til bærekraft og (iii) lokalmatnæringa sin betydning for regional matsikkerhet, spesielt i forhold til næringas betydning for å sikre levedyktige lokalsamfunn og å opprettholde robuste landbruksmiljø.
Sammendrag
Closing nutrient cycles by bio-based fertilizer products (BFPs) can improve the environmental sustainability of food systems and facilitate a more circular economy. Although the theoretical potential for nutrient recycling has been explored in detail, BFPs still seldom replace mineral fertilizer products in practice. The aim of the present study was to explore the critical enabling and limiting factors for the use of BFPs as seen from the perspective of farmers, suppliers, and civil society. To this aim, qualitative interviews were conducted with seven conventional grain farmers, six suppliers of BFPs, and five representatives of civil society, limited to environmental non-governmental organizations. The presented results illustrate a mismatch between demand and supply. On the one hand, the interviewed farmers were only interested in using BFPs if they are practical to use, balanced with respect to nutrient contents, and potentially provide the same earnings as mineral fertilizers. Positive effects for soil quality were an important driver for many of the farmers. On the other hand, the suppliers of BFPs were generally not able to offer products that fulfilled the farmers’ demands without economic losses, and they emphasized that they have faced several regulatory challenges. Representatives of regional civil society organizations expressed concern that new technical solutions could cause new environmental challenges, and that BFPs could enable further intensification of livestock production. The central-level representatives from the same NGOs, however, were positive about that BFPs can solve environmental problems. Policy instruments will be needed to increase the adoption of PFPs. Fostering BFPs’ that contribute to a sustainable agriculture is important to consider when formulating these polices.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
This report presents findings from a qualitative survey among actors involved in the production and sale of local food in Oslo and Bristol, with a focus on sales models and challenges and opportunities for direct sales. The actors in Oslo and Bristol had largely the same motivation for local food sales, including environmental sustainability, transparency in the supply chain, creating community, supporting farmers, sharing knowledge about food and agriculture, as well as being a counterweight to the mainstream food system. Climate crisis and food safety were stronger motivational factors among actors in Bristol than in Oslo, while in Oslo there was more emphasis on the importance of local sales channels for food diversity and quality. Several interviewees pointed to lack of economic profitability as one of the most important challenges for the local food producers. It requires a great deal of work both with production, marketing and sales to be economically successful as a small-scale producer. At the same time, buying local food often requires more time, effort and money from consumers compared to shopping in grocery stores. The report points to several possible solutions to these challenges: increased demand for local food due to changes in attitudes, increased cooperation between producers, sales channels, organizations and public authorities to reduce competition and find common solutions, as well as the development of common digital platforms that can create economies of scale and make marketing and deliveries more efficient. It is also important to look at how the public sector, both through grants, procurement and guidance, can facilitate increased production and sale of local food.
Sammendrag
Short food supply chains (SFSCs) are associated with a range of contested, place-based attributes which contrast with the characteristics of complex, global and corporate chains. This article avoids such oppositional binaries by focusing on SFSCs serving two European cities, namely Oslo (Norway) and Bristol (UK). It reviews cities as a particular kind of market within which to secure custom, by presenting qualitative data from a study of SFSCs in these two cities to examine marketing barriers and opportunities encountered. Distinctive urban contexts, such as the density of consumers and presence of food-related infrastructures, can influence the marketing strategies and sales channels chosen by food enterprises. Difficulties are faced by both food producers and the sales channels through which they come to market, especially in relation to financial viability, price competition and efficiency. Our analysis, as well as highlighting connections and divergences between Oslo and Bristol, emphasises the role of these cities in providing diverse food market niches. Alongside global chains, functioning SFSCs help to reflect the history of Oslo and Bristol as trading cities with diverse populations and reveal enterprise adaptability and innovation as market demand shifts.
Sammendrag
Local food is increasing in popularity. The more local, the better. However, selling local food is much more demanding than many may be aware of. Fortunately, new digital solutions are on the way.