Jørgen Todnem

Forsker

(+47) 406 23 907
jorgen.todnem@nibio.no

Sted
Løken

Besøksadresse
Nyhagevegen 35, 2940 Heggenes

Sammendrag

Knowledge about the botanical composition of grassland for silage is important regarding composition of seed mixtures, control of weeds, choice of harvest times and feeding strategies. The botanical composition of 185 fields in the mountain regions of southern Norway was examined using the dryweight rank method. The survey shows that the youngest grasslands (age 1 - 3 years) were dominated by the sown species with Phleum pratense L. the species with the highest proportion in the sward. In 4 - 6 year old grasslands, the proportion of sown species was reduced with the exception of Poa pratensis L., and Elytrigia repens L. had the highest proportion of unsown species. The proportion of Festuca pratensis (Huds.) was reduced at the same rate as Phleum pratense L. In grasslands of greater age (> 6 years) Poa pratensis L. and Elytrigia repens L. had the highest occurrence. The content of herbs increased with age, and Ranunculus repens L. and Taraxacum officinale F.H. Wigg were the most frequent species. The average clover content was < 6% of DM yield. The impact of Elytrigia repens L. on forage yield and quality should be further examined due to the high occurrence. Poa pratensis L. or other long-lasting grass species should be included in seed mixtures for this region when the grassland is intended to last more than three years.

Sammendrag

Denne rapporten presenterer forskingshistoria for Løken forskingsstasjon 1918-2018 med fokus på forskingsoppgåver i desse 100 åra. Viktige arbeidsområde har vore sortsutvikling og dyrkingsteknikk for aktuelle vekstar i fjellbygdene med vekt på engvekstar, kartlegging av produksjonsgrunnlaget i fjelltraktene, beitebruk på inn- og utmark, miljøutfordringar og biologisk mangfald i stølsområda. This report presents the research history for Løken Research Station 1918 – 2018 focusing on research tasks during this 100 year period. Important fields of work has been plant breeding and cropping methods for actual crops in the mountainous areas with most attention on meadow crops, mapping of the production potential, in- and outfield grazing, environmental challenges and management of the cultural landscape.

Sammendrag

fjellbygdene i Sør-Noreg dominerer fleirårig eng arealbruken på fulldyrka jord, og andel eng med alder over ni år var 23 % i jordbruksteljinga i 2010. Dei første åra etter såing er botanisk samansetjing som oftast dominert av sådde artar, men samansetjinga endrar seg med aukande engalder. For å få meir kunnskap om artssamansetjinga i eng i fjellbygdene har vi i prosjektet ‘Agronomi i fjell-landbruket’ undersøkt endringar i botanisk samansetjing med aukande engalder.....

Sammendrag

Saueholdet i de norske fjellbygdene baserer seg hovedsakelig på å utnytte beiteressursene vi har i utmarka. Men før sauene slippes opp på fjellet om våren og etter at de er sanket inn om høsten, er det innmarka som utgjør beitegrunnlaget. Nå har forskere i NIBIO sett på hvordan ulike grasarter klarer seg under fjellbygdforhold.

Sammendrag

Botaniske undersøkelser i enger i fjellbygdene viser at de sådde artene timotei og engsvingel har kort varighet i engene, og at andelen av arter som engrapp og kveke øker mye når enga blir over tre år gammel. Hvordan ulike grasarter påvirker fôrkvaliteten i blandingsenger er lite undersøkt. Prøver av ulike grasarter ble samlet inn fra ulike engskifter i Nord-Gudbrandsdal og Valdres i 2015 og 2016. Fra alle skiftene ble det samlet inn prøver av kveke, og fra alle skiftene med unntak av to ble det samlet inn timoteiprøver. Generelt ble det fra hvert skifte samlet inn prøver av de mest dominerende grasartene i enga. Prøvene ble tørket og analysert for fôrkvalitet ved hjelp av NIRS ved NIBIO Løken. Engsvingel hadde jevnt over høyest kvalitet av artene. Meget høy fôrkvalitet i andreslåtten indikerer at engsvingel har langsommere utvikling i blandingsenger i fjellbygdene enn andre bladrike grasarter som for eksempel engrapp og hundegras. Engrapp og hundegras gav noe lavere fôrkvalitet enn timotei i både første- og andreslåtten, men noe høyere kvalitet enn bladfaks i begge slåttene. Det var små forskjeller i kvalitet mellom kveke og timotei i førsteslåtten. I andreslåtten lå kveke samla sett under timotei i kvalitet, men en deling av materialet etter distrikt viste at det var liten forskjell mellom disse artene i Nord-Gudbrandsdal, mens kveke var tydelig underlegen timotei i Valdres. Dette kan skyldes fuktigere forhold i Valdres med mer legde og bladsopp.

Sammendrag

Saueholdet i fjellbygdene bygger på utnytting av utmark, men av total beitetid beiter sau og lam gjennomsnittlig 30 - 35 prosent av tida ― vår og høst — på innmark. Kvalitet og mengde av beite vår og høst er viktig, og i dette prosjektet har vi prøvd raigrastyper, både til ett- og flerårig bruk, og ulike svingelarter for å undersøke potensialet til disse artene i fjellbygdene. Flerårige arter ble prøvd i blanding med timotei i to toårige forsøk. Flerårig raigras (Lolium perenne) etablerte seg raskt og trengte delvis tilbake timotei, men raigraset var lite varig. Arten er lite aktuell i fjellbygdene og kan bare brukes til svært kortvarig eng og beite. Strandsvingel (Festuca arundinacea) gjorde lite av seg i begynnelsen, men blandingen med strandsvingel ga større totalavling og høyere svingelandel i andre- enn i første engår, og i middel for to engår større eller lik stor avling som engsvingelblandinga. Strandsvingel har grove planter, men fôrkvaliteten var god og beiteforsøk vår og høst viste god lammetilvekst. Timotei og strandsvingel synes å passe godt i blanding for eng til kombinert slått og beite i fjellbygdene og bør prøves ut videre som et alternativ til timotei/engsvingel. Raisvingelsorten ‘Hykor’ (x Festulolium) ble også prøvd med godt resultat. ‘Hykor’ er nær beslektet med i strandsvingel, og denne sorten har gjort det bedre i fjellbygdene enn raisvingelsorter med annen bakgrunn. Til ettårig bruk hadde westerwoldsk raigras raskere start enn italiensk raigras i den første tida etter såing, men italiensk raigras hadde størst tilvekst sist i vekstsesongen. Total tørrstoffavling for hele vekstsesongen var størst for westerwoldsk raigras. Westerwoldsk raigras hadde god fôrkvalitet på bladstadiet, men et klart fall i kvalitet ved skyting. Italiensk raigras hadde generelt meget god kvalitet. Tørrstoffinnholdet var lavt hos begge raigrastypene, og dersom avlingen skal konserveres, for eksempel som rundballer, er behovet for fortørking stort. Blanding av westerwoldsk og italiensk raigras utjevnet forskjellene mellom artene med hensyn til avling og kvalitet. Dersom slåtteavling har stor prioritet, synes det fornuftig å nytte 50-70% westerwoldsk raigras i blandingen. Har beiteavling størst prioritet, vil en anbefale å benytte mer italiensk enn westerwoldsk raigras i frøblandingen. Bruksmåten for raigraset har stor betydning for egnet tidspunkt for såing. Skal det bare brukes til beite, er tidsrommet for såing vidt, men en må beregne nødvendig veksttid fra såing til beitestart. Dersom en ønsker både slått og høstbeite, må en i tillegg til å beregne nødvendig veksttid før og etter slått også ta hensyn til at værforholdene omkring slåttetidspunktet normalt gir gode fortørkingsforhold. Tidlig såing – første halvdel av mai - synes å være et godt egnet tidspunkt for to slåtter og høstbeite. Anlegg etter vårbeiteperioden (ca. 20. juni) synes å være et godt såtidspunkt dersom formålet er én slåtteavling og høstbeite. Ved såing noe ut i juli synes tidlig avpussing og god høstbeiteavling å være beste utnyttelse av raigraset.

Sammendrag

Sølvbunke (Deschampsia cespitosa) er en vanlig grasart i næringskrevende vegetasjonstyper i fjellbeite og blir godt beitet av både storfe og sau. På beiter i bygda blir derimot sølvbunke ofte dårlig avbeitet. Forskjellene i avbeiting er forklart med grovere blad med høyere innhold av silisium i bygda enn i fjellet. Vi har undersøkt fôrkvalitet og silisiuminnhold i sølvbunke fra beitemark i ulike høydelag i fjellbygdene på Østlandet, tilvekst hos lam på to ulike innmarksbeiter med ulik sølvbunkeandel, og effekt av fjerning av sølvbunketuer. Det var store forskjeller i silisiuminnhold mellom steder, men ingen sammenheng mellom silisium og høydelag. Fôrkvaliteten, målt som fordøyelighet, proteininnhold og ufordøyelig fiber, var høyest i vårveksten og lavere i gjenvekst utover sommeren. På samme utviklingsstadium var det ingen forskjell i fôrkvalitet mellom ulike høydelag.

Sammendrag

Wavy hair-grass (Avenella flexuosa (L.) Drejer; Deschampsia flexuosa (L.) Trin.) is the main pasture species in blueberry mountain birch forest and dwarf birch – blueberry moorland, which cover large parts of outfield pastures in the mountainous region of Southern Norway. Blueberry mountain birch forest with continuous mats of A. flexuosa was fenced in and harvested at different times in the summers of 2014 and 2015. Regrowth was also recorded. The grass from sample plots was dried after harvest, and analyzed for feed quality using NIRS. There were no statistically significant differences in total net energy yield between different harvesting regimes. Grass growth was highest in early summer, and harvesting on 2 July gave about 60% of the seasonal yield. Grass yield in undisturbed population increased until the last harvest (early September). Regrowth after harvest was small at the end of the season, but the growth here corresponded with the growth in undisturbed population. A. flexuosa remained at vegetative stage during the season. The energy value was highest at harvest first in July, and relatively constant at later harvests. The protein concentration declined towards the end of the season.

Til dokument

Sammendrag

Bioforsk Nord Tjøtta har i samarbeid med NINA, Bioforsk Øst Løken og Norsk Sau og Geit på oppdrag av Fylkesmannen i Oppland utført en evaluering og prioritering av forebyggende tiltak i rovviltregion 3. Tiltakene er vurdert i henhold til føringene gitt i ny forskrift om tilskudd til forebyggende tiltak, og det er spesielt fokusert på tiltak rettet mot jerv i jerveprioritert område. De mest benyttede forebyggende tiltak i rovviltregion 3 de siste fem år er: Utvida tilsyn med og uten bruk av kadaversøkende hunder, skadefelling, elektronisk overvåking av beitedyr (radiobjeller og merkeavlesere) samt tidlig nedsanking. En evaluering og prioritering av disse tiltakene er gitt. Videre er erfaringer og strategier knyttet til tiltak som fysisk skiller rovvilt og beitedyr innhentet fra kommuner i jerveprioritert område, og en vurdering av mulighetsrommet for slike tiltak er foretatt.

Til dokument

Sammendrag

Bioforsk Nord Tjøtta har i samarbeid med NINA, Norsk Sau og Geit og Bioforsk Øst Løken på oppdrag av Fylkesmannen i Oppland utført en evaluering og prioritering av forebyggende tiltak mot gaupe i rovviltregion 3. Dette er en tilleggsoppgave til tidligere evalueringsoppdrag med hovedfokus på jerv i Oppland, publisert i Hansen m.fl. (2013) - Bioforsk rapport 8(45) 2013. I henhold til mandatet har vi fokusert på tiltak rettet mot gaupe i gaupeprioritert område og til føringene som går fram av den nye forskriften for bruk av midler til FKT (http://lovdata.no/), spesielt mht. mulighetene for gjennomføring av tiltak som fysisk skiller rovdyr og beitedyr, § 5a. Denne evalueringen er basert på en gjennomgang av kjent faktabasert kunnskap og generelle prinsipper. Våre anbefalinger er listet opp nedenfor og ytterligere prioriteringer er synliggjort i kapittel 6 i rapporten. I henhold til forskrift om forebyggende tiltak mot rovviltskader,§ 5b, anbefaler vi Fylkesmannen å skjerpe inn kravene ved bevilgning av midler til utvida tilsyn. Det anbefales i hovedsak å bruke midler til utvida tilsyn i akutte skadesituasjoner. Utvida tilsyn bør kombineres med bruk av kadaverhund, da sannsynligheten for å oppdage en skadesituasjon og antall kadaverfunn øker, selv om ikke kadaverhunder i særlig grad har bidratt til å øke dokumentasjonsgraden av rovviltdrepte dyr. Ved bevilgning av midler til utvida tilsynsaktivitet med hund anbefaler vi at det kreves bruk av godkjente kadaversøksekvipasjer. Dessuten må fargekoding av alle søyer (identisk merking for alle beitelag), vaktlister samt dokumentasjon over tilsynsruter og timelister kreves ved tilskudd til alle former for utvida tilsyn. Dersom avklaring av tapsårsaker er et mål, bør man i gaupeutsatte områder i Oppland, der det hovedsakelig er lam som går tapt, i framtida satse på elektronisk overvåkingsutstyr med mortalitetsfunksjon som også kan gi informasjon om status på lammene. Tidlig nedsanking som akutt tiltak benyttes allerede i nokså stort omfang i fylket overfor jerv, bjørn og ulv. Planlagt tidlig nedsanking er et godt tiltak i kronisk utsatte jerveområder. Begge former for tidlig sanking er imidlertid mindre aktuelt overfor gaupe. I alle tilfeller bør tidlig sanking koordineres med midler bevilget til opparbeidelse av beredskapsarealer. Bruk av beredskapsareal er et tiltak som skiller beitedyr og rovdyr i tid og rom, og tiltaket har utvilsomt en meget god og varig effekt. Opparbeiding av beredskapsareal er en forutsetning for muligheten til akutt tidlig nedsanking og vil i mange tilfeller også være en forutsetning for ytterligere bruk av tiltakene forsinket slipp og planlagt tidlig nedsanking. På generelt grunnlag anbefaler vi en sterkere satsing på beredskapsarealer i fylket, selv om dette tiltaket tradisjonelt ikke har vært mest benyttet i forhold til gaupeskader. Gaupa i Sør-Norge beveger seg sjeldent over skoggrensa, og flytting av sau bort fra skogsbeite vil ha en god og langsiktig tapsreduserende effekt, forutsatt at det ikke er jerv i området. Vi mener derfor at dette tiltaket bør ha høy prioritet i områder med målsetning om reproduserende gaupe. Tilgang på beiteareal i fjellet kan imidlertid være en begrensende faktor for i hvilket omfang dette tiltaket kan benyttes i rovviltregion 3. Forskriftsmessig oppført, er rovdyravvisende elektriske gjerder et meget godt forebyggende tiltak. Men tiltaket er ressurskrevende, både mht. investeringer, oppføring, ettersyn og årlig vedlikehold. Tiltaket bør derfor prioriteres til besetninger med svært høye, årlige tap til rovvilt der det finnes få alternative løsninger. Vokterhunder på inngjerda beite er et effektivt tiltak som i større grad bør prøves i gaupeprioritert område i rovviltregion 3. Vokterhunder brukt på denne måten vil fungere som en forsterkning av gjerdet og vil kunne være et mer fleksibelt og rimeligere alternativ til rovviltavvisende gjerde.

Sammendrag

Våren 2008 ble et område på ca. 22 km2 i Flendalen, Trysil kommune, inngjerdet med rovdyravvisende gjerde. Mesteparten av området ligger i fjellskogterreng med små åser eller koller, 700-800 m o.h.. Det vesentlige av beiteressursen ligger i vegetasjonstypen blåbærgranskog som blir regnet til å ha god beiteverdi, mens det også er stort areal av lav- og lyngrik granskog med litt dårligere beiteverdi. Området ble vegetasjonskartlagt i 2009 (Rekdal 2010). Smyle er den viktigste beiteplanten. I årene 2009-2011 har seks besetninger med sau brukt beiteområdet, og det er sluppet henholdsvis 865, 871 og 917 sau og lam totalt i de tre årene. Dette er noe høyere enn tilrådt anslag på 700-850 dyr fra vegetasjonskartleggingen. Registrerte tap av voksne sauer var 1,5 % i 2009, 0,8 % i 2010 og 16,1 % i 2011. Tap av lam var henholdsvis 12,2 %, 7,9 % og 20,4 % i 2009, 2010 og 2011. Det var påvist gaupe i området i 2009, og de store sauetapene i 2011 skyldes i hovedsak bjørn som krysset gjerdet. For å undersøke bruken av området ble det innkjøpt 54 «radiobjeller» fra Telespor for elektronisk overvåking av beitedyrene. Sporingen viser at besetningene fordeler seg over hele beiteområdet, men med særlig stor dyretetthet ved Kansbekksætra og i deler av Kongsbekkdalen. Det ble tatt ut parasittprøver fra tre besetninger i 2011, men bare fra én besetning rett fra utmarksbeitet. Prøvene viser at det er et visst smittepress i Flendalen, men innholdet ble vurdert som lavt til moderat i de fleste prøvene. Parasittsituasjonen bør følges opp framover. […]

Sammendrag

Rapporten omfatter følgende problemstillinger: 1) Beregning av totale halmavlinger, 2) Halmbehov til fôr og strø/talle, og 3) Konsekvenser av halmfjerning for bærekraftig produksjon. Totale halmmengder ble evaluert ut fra tidligere undersøkelser og ved målinger i nye arts- og sortsforsøk med korn i ulike distrikt og på ulik jord. I eldre forsøk var halmavlingene hos vårkornartene like store eller større enn kornavlingene. Seinere forsøk har vist lavere forholdstall mellom halm og korn for bygg og hvete enn i havre. En undersøkelse av sortenes alder viste at forholdstallet (halm:korn) har avtatt lineært over det siste århundret, mens strålengden har blitt redusert mest i sortene foredlet de siste 50 årene.

Sammendrag

Denne rapporten omhandler resultater fra Del 2 i et to-årig prosjekt (2009 – 2010) med formål å øke kunnskapsnivået om oppal av overskuddslam — lam ut over to lam hos voksne søyer, og lam ut over ett lam hos gimrer/fjorårslam — basert på innmarksbeite av høy kvalitet og lavt forbruk av melkeerstatning og kraftfôr. I Del 1 (2009) ble det fokusert på oppal av kopplam. Dette delprosjektet viste at ved god tilvekst i innefôringsperioden og godt beite — først flerårig grasmark og deretter raigras — kan en oppnå god tilvekst, godt slakteresultat og god økonomi i kopplamproduksjonen. Kopplamproduksjon med grunnlag i gode beiter (raigras) synes derfor å være et godt alternativ framfor å slippe for mange overskuddslam på utmarksbeite, jf. Todnem og Johansen 2009. Denne delen av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau, Småfeprogrammet for Fjellregionen og Felleskjøpet Fôrutvikling. I Del 2 (2010) er det fokusert på tilvekst og slaktekvalitet hos overtallslam — lam atskilt fra mor ved fjellsending — sammenlignet med tilsvarende resultater hos kopplam. Forsøk ble gjennomført hos fire forsøksverter, lokalisert på Kvikne, Oppdal, Berkåk og i Soknedal. I disse forsøkene ble kopplam og overtallslam behandlet likt etter at kopplammene var sluppet ut på beite, og overtallslammene var fraskilt mødrene. Alle lammene ble sluppet på vårsådd raigras så snart dette var beiteklart, og beitet på dette inntil de ble slaktet. Tidligere såing av raigras gjorde at lammene på Kvikne kunne slippes på raigrasbeite ved lavere alder (ca. 55 dager) enn hos de andre forsøksvertene (70-80 dager). Beiteperioden på raigraset var ca. 100 dager på Kvikne og 60-80 dager på de andre forsøksstedene. Kopplammene hadde noe høyere tilvekst enn overtallslammene i innefôringsperioden, og signifikant høyest tilvekst på vårbeitet. På raigrasbeitet hadde overtallslammene ca. 90 g høyere tilvekst enn kopplammene i begynnelsen av denne beiteperioden (de første 45 dagene), men forskjellen var ikke signifikant. For hele beiteperioden på raigraset var det liten forskjell i tilvekst mellom kopplam og overtallslam. Ved slakting hadde overtallslammene noe høyere beregnet alder enn kopplammene (åtte dager), men det var ingen sikre forskjeller i verken slaktealder, slaktevekt eller fettklasse mellom gruppene. Overtallslammene oppnådde imidlertid høyere slakteklasse (R+) enn kopplammene (R). Det var små forskjeller i forbruk av kraftfôr mellom forsøksgruppene. Forbruket av melkeerstatning til kopplammene og direkte kostnad (pris for melkepulver) knyttet til dette varierte derimot mye; fra 200 til 400 kroner pr. kopplam. Det var ingen forskjeller i lammetilvekst (periode: fødsel → nedsanking / siste levendevekt før slakting) mellom søsken av kopplam og søsken av overtallslam. En samlet vurdering er at overtallslam kan med noe lavere kostnader til innkjøpt fôr gi like gode slakt som kopplam, men dette forutsetter at overtallslammene får kraftfôr om våren og beite av høy kvalitet gjennom hele oppalet. Noen dager lengre framfôringstid for overtallslam enn kopplam synes også å være nødvendig.  Del 2 av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau og Småfeprogrammet for Fjellregionen.

Sammendrag

Denne undersøkelsen bygger på ett beiteforsøk med kasjmirgeit og spælsau, anlagt i Magnilldalen, Tynset kommune. Forsøket ble utført av Bioforsk Øst Sæter i perioden 2001 til 2006. Formålet med prosjektet var å undersøke hvor godt egnet kasjmirgeit og spælsau er til å gjenåpne beitelandskap som gror igjen. Dernest å undersøke om intensiv beiting med kasjmirgeit og spælsau i slike områder kan bedre beitekvaliteten for andre husdyr som for eksempel sau. Registreringer av hva forsøksdyrene beitet på ble foretatt i juli og august 2005. Ved begge registreringstidspunktene beitet kasjmirgeitene klart mindre i feltsjiktet, men signifikant mer i busk- og tresjiktet enn spælsauene. I busk- og tresjiktet beitet geitene klart mer på både einer og bjørk enn sauene ved begge registreringstidspunktene. Av total beitetid beitet geitene ca. 20 % av tiden på einer og ca. 10 %. I middel for begge registreringstidspunktene beitet geitene ca. 5 og 2,5 ganger mer på henholdsvis einer og bjørk enn sauene. Sauene beitet klart mer på både einer og bjørk i august enn i juli. Kasjmirgeitene beitet også noe mer på både einer og bjørk i august enn i juli, men forskjellene var ikke statistisk sikre. Vegetasjon på forsøksfeltet ble registrert ved hjelp av "Trollop-metoden" i 2001 og 2006. Fra 2001 til 2006 gikk gjennomsnittlig planteavstand for gras/halvgras ned på leddet beitet med kasjmirgeit. I samme periode gikk gjennomsnittlig planteavstand for gras/halvgras litt opp på ruter som ikke var beitet. I busksjiktet økte planteavstanden signifikant fra 2001 til 2006 både for leddet som ble beitet av kasjmirgeit, og for leddet som ble beitet av spælsau. På rutene som ble beitet av geit og sau, økte planteavstanden med henholdsvis 93 og 65 cm. Gjennomsnittlig planteavstand var litt større i 2006 enn i 2001 på ruter som ikke ble beita, men forskjellene var ikke sikre. Gjennomsnittlig plantehøyde i busksjiktet gikk fra 2001 til 2006 ned med 17 cm for leddet med kasjmirgeit, og opp med 26 og 30 cm for henholdsvis spælsauleddet og leddet som ikke ble beitet. I samme perioden økte kronediameteren i busksjiktet signifikant på ruta som ble beitet av sau (27 cm) og på de ubeita rutene (45 cm). For leddet med kasjmirgeit var det liten forskjell på kronediameteren i 2001 og 2006. I tresjiktet gikk gjennomsnittlig planteavstand ned på de ubeita rutene og opp på rutene beitet av geit. Forskjellene i planteavstand fra 2001 til 2006 var imidlertid ikke sikre. I samme periode ble avstanden fra bakken til laveste beitepunkt signifikant større (77 cm) på leddet beitet av kasjmirgeit. I 2006 ble alle forsøksleddene beitet med sau. Søyene og lammene som beitet på kasjmirgeitleddet hadde henholdsvis noe mindre vektreduksjon og noe større tilvekst enn søyene og lammene på de to andre leddene, men forskjellene var ikke statistisk sikre. I alle forsøksårene (2001 " 2005) var vektnedgangen hos søyene stor og tilveksten hos lammene liten. Kasjmirgeitene hadde bare en liten vektreduksjon i forsøksperioden. Gjennomsnittlig tilvekst hos kjeene var tilfredsstillende.

Sammendrag

Denne undersøkelsen bygger på ett beiteforsøk med kasjmirgeit og spælsau, anlagt i Magnilldalen, Tynset kommune. Forsøket ble utført av Bioforsk Øst Sæter i perioden 2001 til 2006. Formålet med prosjektet var å undersøke hvor godt egnet kasjmirgeit og spælsau er til å gjenåpne beitelandskap som gror igjen. Dernest å undersøke om intensiv beiting med kasjmirgeit og spælsau i slike områder kan bedre beitekvaliteten for andre husdyr som for eksempel sau. Registreringer av hva forsøksdyrene beitet på ble foretatt i juli og august 2005. Ved begge registreringstidspunktene beitet kasjmirgeitene klart mindre i feltsjiktet, men signifikant mer i busk- og tresjiktet enn spælsauene. I busk- og tresjiktet beitet geitene klart mer på både einer og bjørk enn sauene ved begge registreringstidspunktene. Av total beitetid beitet geitene ca. 20 % av tiden på einer og ca. 10 %. I middel for begge registreringstidspunktene beitet geitene ca. 5 og 2,5 ganger mer på henholdsvis einer og bjørk enn sauene.

Sammendrag

Det vert i artikkelen gjort greie for resultat frå fôringsforsøk med søyer i lammingstida gjennomført på oppdrag av Gilde Norsk Kjøtt (Nortura). Kvaliteten av rundballesurfôr produsert av italiensk raigras sådd  i blanding med havre var god og resulterte i svært høgt fôropptak, særleg i tida før lamming. Fødselsvekta hjå lamma var høgare hjå søyene som fekk dette surfôret samanlikna med vanleg grassurfôr, og vektforskjellen vart oppretthaldet fram mot beiteslepp og seinare fjellsending.

Sammendrag

Denne undersøkelsen bygger på et treårig feltforsøk utført ved Bioforsk Øst Sæter (tidligere Planteforsk Sæter fagsenter), i årene 2003 – 2005. Formålet med prosjektet var å undersøke om søyer og ammegeiter vil beite i utmark på dagtid og komme tilbake om kvelden dersom mor og avkom er atskilt om dagen, men sammen i et kve om natta. Dernest å undersøke om dette opplegget kan være et aktuelt driftsopplegg for sau og ammegeit i deler av utmarksbeiteperioden. I vårperioden ble søyer og lam gradvis tilvent å være atskilt. Geiter og kje fikk ikke denne tilvenningsperioden. Kveperioden startet ved utslipp på utmarksbeite, og varte i seks uker. Søyene og geitene kom stort sett tilbake til kveet om kvelden, enten av seg selv eller som følge av lokking. Mot slutten av kveperioden ble det imidlertid et problem at flere søyer kom seint tilbake om kvelden, eller ble borte. Dette problemet begynte ca. 10 – 11 uker etter lamming. Det var en tendens til at det ble borte flere NKS-søyer enn spælsøyer. Både søyene og geitene beitet lenger unna kveet om morgenen enn om kvelden. Første uka i kveperioden beitet søyene nært kveet; deretter økte beiteavstanden suksessivt utover, og i slutten av kveperioden beitet søyene i områder ca. 500 – 750 m fra kveet om morgenen og ca. 250 – 500 m om kvelden. Geitene beitet også nært kveet første uka, men fra og med den andre uka ble beiteområdet utvidet til å omfatte hele området som de benyttet i kveperioden; innen henholdsvis ca. 50 og 500 m fra kveet om kvelden og morgenen. Mellom driftssystemet med kve og det tradisjonelle driftssystemet var det ingen forskjell med hensyn til vektendring hos søyene i perioden fra utslipp til høstveiing. For samme periode var det sikker forskjell mellom sauerase, med positiv vektendring hos NKS-søyene og negativ vektendring hos spælsøyene. I begge driftssystemene var geitene gjennomsnittlig litt lettere om høsten enn ved utslipp, men mellom driftsystemene var det ingen forskjell i vektendring. […]

Sammendrag

Fôropptak og utnytting av italiensk raigras sådd i blanding med havre, hausta og konservert til vinterfÔr (rundballar) for bruk i tida omrking lamming vart undersøkt i to fôringsforsøk ved Bioforsk Øst Sæter, våren 2007. Det vart oppnådd eit fôropptak på 1,5 kg TS for trillingsøyer i gjennomsnitt for perioden før og etter lamming. Dette var vesentleg lågare enn det som vart oppnådd i eit liknande forsøk året før (2,1 kg tørrstoff). Likevel vart det til liks med det første forsøket oppnådd høgare fødselsvekt på lamma og minst like høg tilvekst på lamma etter fødsel ved å gje surfôr av italiensk raigras+havre samanlikna med vanleg grassurfôr av middels kvalitet.  Det vart ikkje registrert seinabortar eller daudfødde lam i dette forsøket. Sjølv om utslaga var mindre tydelege enn i det første forsøket, støtter resultata frå dei ny forsøka konklusjonen frå det forrige: Ved å proudsere og bruke høgkvalitetssurfôr av italiensk raigras+havre kan ein oppnå positiv effekt på viktige resultatmål i sauehaldet.

Til dokument

Sammendrag

Fôropptak og utnytting av italiensk raigras sådd i blanding med havre, hausta og konservert til vinterfôr (rundballar) for bruk i tida omkring lamming er undersøkt i to fôringsforsøk våren 2007. Forsøka vart gjennomført ved Bioforsk Øst Sæter, Kvikne i Nord-Østerdal, på oppdrag frå Gilde Nortura som ei oppfølgjing og dels etterprøving av resultat oppnådd i forsøk gjennomført same stad eitt år tidlegare. I dei to forsøka vart høvesvis trilling- og tvillingsøyer fôra etter appetitt med blandingssurfôr av italiensk raigras (70%) og havre (30%) frå seks veker før til tre veker etter lamming. Trillingsøyene fekk raigras/havresurfôr som einaste grovfôr. Tvillingsøyene fekk halvt om halvt med surfôr av raigras+havre og vanleg rundballesurfôr av timotei. Timoteisurfôret var dessutan kontrollfôr i begge forsøk. I trillingforsøket vart både fôropptaket hjå søyene og endringar i vekt (søyer og lam) og hald (søyer) frå forsøksstart til fjellsending registrert . I tvillingforsøket vart det berre gjort vekt- og haldregistreringar. Det vart registrert haustvekt på alle lam frå forsøka som kom heim frå fjellet. Trillingsøyene hadde eit gjennomsnittleg fôropptak på 1,5 kg TS for heile forsøksperioden sett under eitt. Det var svært liten forskjell i fôropptaket i tida før og etter lamming. Dette samsvarte dårleg med det høge fôropptaket som vart oppnådd i forsøket året i førevegen (2,0 kg TS før lamming og 2,2 kg TS etter lamming i gjennomsnitt for tvilling- og trillingsøyer). Forskjellen i oppnådd resultat mellom dei to åra kunne ikkje forklarast ut frå den kjemiske samansetjinga eller gjæringskvaliteten av fôret ettersom det her var svært små forskjellar mellom åra. Derimot var andelen havre høgare i fôrblandinga som vart brukt i 2007 (30%) samanlikna med ho som vart brukt i 2006 (20%) og dette kan ha ført til noko dårlegare smak. Opptaket av timoteisurfôr var nær det same som opptaket av surfôr av raigras+havre før lamming i dette forsøket. Svært høgt tørrstoffinnhald i timoteisurfôret kan være med på å forklare at opptaket var 2,0 kg etter lamming og såleis høgare enn for raigrassurfôret. På den andre sida kan opptaket av kontrollfôr etter lamming vere overestimert på grunn av fôrsøl. Lågare fôropptak i trillingforsøket i 2007 samanlikna med forsøket i 2006 kan vere ei muleg forklaring på at det ikkje vart registrert daudfødslar. Likevel vart det oppnådd positivt respons av å gje raigrassurfôr samanlikna med timoteisurfôr med omsyn til fødselsvekt på lamma. Forklaringa ligg truleg i høgare næringsverdi i raigrassurfôret samanlikna med timoteisurfôret. Dette kan også vere med på å forklare at raigrassurfôr resulterte i minst like høg tilvekst på lamma, lågare TS-opptak i tida etter lamming til trass. Sjølv om utslaga var mindre tydelege, støtter resultata frå dei nye forsøka oppunder konklusjonen frå forsøket i 2006 om at ein ved å produsere og bruke høgkvalitetssurfôr av italiensk raigras+havre kan oppnå positiv effekt av dette på viktige resultatmål i sauehaldet.

Sammendrag

Naturenger kan ha stor artsrikdom og den botaniske samansetnaden rettar seg etter klima, jordsmonn og drift. Fjellbygdene på Austlandet har ein god del natureng knytt til stølsdrift i fjellet. Mange stader er denne engtypen truga, først og fremst på grunn av manglande drift og attgroing, men også pløying og sterkare gjødsling kan føre til redusert artsrikdom.

Sammendrag

Mange lam er for små til og slaktes rett fra utmarksbeite. De fleste av disse lammene kan gi fine slakt gitt gode høstbeiter. Italiensk raigras har meget god gjenvekst og kvalitet langt utover høsten. Forsøk høsten 2005 viser at lam kan bli fine slakt ved beiting av italiensk raigras, og at lam kan oppnå høyere tilvekst på italiensk raigras enn på god grashå.

Til dokument

Sammendrag

Fôropptak og utnytting av italiensk raigras sådd i blanding med havre, hausta og konservert til vinterfôr i tida omkring lamming, og som haustbeite (av gjenveksten etter slått) til ikkje-slaktemodne lam er undersøkt i beitestudiar og fôringsforsøk. Hausta ved skyting av havren midt i august (20% havre) har ein oppnådd eit velgjæra rundballesurfôr med høg næringsverdi, sjølv med lite fortørking og høgt vassinnhald i den ferske massen. I gjennomsnitt var TS-opptaket 0,5 kg høgare hjå søyer som fekk raigrassurfôr enn hjå søyer som fekk vanleg grassurfôr. Dette gav ein forskjell i fødselsvekt på lamma og vekt ved fjellsending på høvesvis 0,4 kg og 1,0 kg i favør av raigrassurfôret. Surfôr av italiensk raigras gav såleis noko større og meir livskraftige lam, sjølv om ein brukte eit proteinfattig og dermed rimelegare kraftfôr til søyene samanlikna med søyer som fekk vanleg surfôr. I forsøka var raten av daudfødde lam i gruppa som fekk surfôr av italiensk raigras høg. Nye, planlagte studiar vil kunne avsløre om dette har samanheng med det høge fôropptaket før lamming. Vidare har forsøka vist at kvaliteten og gjenveksten av italiensk raigras kan vere svært god heilt fram mot november. Lam som fekk tilgang på slikt beite oppnådde såleis høgare reell tilvekst enn lam som fekk (berre) gjødsla eller ugjødsla hå, sjølv under svært gunstige beiteviklår og rikeleg tilgang av beitegrøde. Sjølv om det var liten forskjell i slaktekvalitet og verdi mellom lam som berre hadde beita gjødsla hå og lam som i tillegg fekk italiensk raigras, er det grunn til å rekne med større positive utslag også i form av slakteutbytte under driftsforhold med mindre beiteareal enn i desse forsøka. Tidlegare studiar har vist at haustetidspunktet for førsteslåtten av italiensk raigras sådd i blanding med korn har liten effekt på totalavlinga, men mykje å seie for fordelinga av avling mellom vinterfôr og beite, og dessutan for kor mykje kornet utgjer av TS-avlinga ved førsteslått. Ensileringsforsøka som her er gjennomført viser at ein kan oppnå svært høg surfôrkvalitet både ved liten og relativt høg kornandel (50%). Sjølv om det er muleg å oppnå god gjæringskvalitet også med reint raigras er dette under praktisk drift eit sjansespel som i vesentleg grad vert redusert ved å så raigraset i blanding med korn slik at massen som skal ensilerast får noko meir struktur. […]

Sammendrag

Resultat frå ei undersøking av ulike typar haustbeite til sau gjennomført ved Bioforsk Øst Kvikne, hausten 2005. Ugjødsla hå gav dårlegare slakteresultat og slakteutbytte enn italiensk raigras og gjødsla hå. Italiensk raigras har høgare næringsverdi og betre gjenvekstevne enn gjødsla hå, og vil i situasjonar med begrensa arealtilgang vere eit ypparleg supplement for sluttfôring av lam på haustbeite.

Sammendrag

Det er utført gjødslingsforsøk på fem stølsvollar i Sør-Norge (720-1040 m.o.h.). To haustesystem, ei eller to haustingar vart prøvd saman med fem gjødslingar: Ugjødsla, 1,5 kg fosfor (P= + 10 kg kalium (K) og P + K med tillegg av 5, 10 eller 15 kg nitrogen (N)/daa. Felta er hausta i fire år. I tillegg til avling og fôrkvalitet er førekomsten av karplanter registrert kvart  år. Artstalet pr. rute (0,4 m2 registrert) varierte frå 9 til 18 planteslag på ugjødsla ruter mellom felta. Det var statistisk sikker nedgang i artstal med stigande gjødsling på dei to mest artsrike felta. Konkurransesvake artar gjekk ut, og på eitt av felta vart finnskjegg konkurrert ut av engkvein. Gjødslinga auka avlinga med frå i middel 180 kg tørrstoff på ugjødsla ruter til 470 kg ved den sterkaste N-gjødslinga. Proteininnhaldet og askeinnhaldet auka med stigande gjødsling. Det var små utslag av hausteintensitet på botanisk samansetjing og avling, men fôrkvaliteten var best ved to haustingar.

Sammendrag

Different types and amounts of slurry was applied to grass leys at two norwegian locations with different levels of precipitation during the growth season to investigate whether the risk of reduced fermentation quality of the silage was affected. All silages were well preserved, however with slightly elevated amounts of ethanol. Neither amounts of slurry nor application method caused significant differences in silage quality. However, high amounts of high DM-slurry applied by broadcast spreading at the "dry" location tended to give increased amounts of anaerobic spores in fresh grass as well as butyric acid in the silage.

Sammendrag

Rapporten bygger på et fireårig bruksdyrkrysningsforsøk med spælsau. Forsøket ble utført ved Planteforsk Sæter fagsenter i årene 1994 - 1997.Formålet med prosjektet var å sammenligne produksjonen hos krysningslam, spæl mor og dala far, med produksjon hos spællam. Spællammene var delt i to grupper, spællam av elitesøyer og spællam av vanlige søyer.Vanlige spælsøyer ble også benyttet som mødre til krysningslammene.Ved fødsel var krysningslam signifikant tyngre enn spællam av vanlige søyer, og nesten signifikant (P

Sammendrag

Rapporten bygger på et ettårig krysningsforsøk utført ved Planteforsk Sæter fagsenter i 1996.Formålet med forsøket var å sammenligne vektutvikling og slakteegenskaper hos krysningslam, dala mor og texel far, med vektutvikling og slakteegenskaper hos dalalam. Dernest undersøke hvordan ulikt sommerbeite (innmark - utmark) påvirker disse egenskapene.Det var ingen sikre vektforskjeller mellom dalalam og halvblods texellam ved fødsel. I perioden fra fødsel til høstveiing hadde dalalam som beitet på innmarksbeite om sommeren høyest tilvekst, mens det ikke var forskjell i tilvekst mellom dalalam og krysningslam som hadde beitet i utmark. Ved høstveiingen var dalalam fra innmarksbeite signifikant tyngre enn krysningslam, og dalalam fra utmarksbeite.Krysningslam hadde både høyere slakteprosent og bedre slakteklassifisering, men gjennomsnittlig noe mer fett enn dalalam. Det var ingen forskjeller mellom lammegruppene med hensyn til slaktevekt og slakteverdi i kroner.Lam som hadde beitet på innmarksbeite, hadde bedre slakteklassifisering, litt høyere gjennomsnittlig slaktevekt og gjennomsnittlig noe mer fett enn lam som hadde beitet i utmark. Det var ingen forskjeller i slakteverdi i kroner mellom lam fra innmarks- og utmarksbeite.

Sammendrag

Tilgang på nok innmarksbeite av god kvalitet om våren er ofte ein flaskehals på sauebruka. Også om hausten er det behov for gode innmarksbeite. Ved val av driftsopplegg bør omsynet til å skaffe nok vårbeite og haustbeite telje meir enn å produsere vinterfôr med veldig god kvalitet. Det vil normalt vere lønsamt å sørge for optimal tilvekst på lamma om våren og heller kjøpe grovfôr til vinterfôr, om det er nødvendig. Søyene kan klare seg med grovfôr med middels kvalitet om vinteren, med unnatak for perioden rundt lamming. Ein må såleis ha moglegheiter til å produsere grovfôr av eng- og grønfôrvekstar med ulik kvalitet. Det kan ein oppnå ved å skjerme deler av garden, eller leigejord, mot beiting, og leggje vekt på dyrke grovfôr med ønska kvalitet på slike areal.

Sammendrag

Temaarket beskriver hvilke faktorer en må ta hensyn til for å dyrke gode vår- og høstbeiter til sau. Forskjeller i tilvekst hos lam på gode og dårlige beiter beskrives i tekst og tabeller. Det vises også hvordan ulik kvalitet på beite kan medføre forskjeller i slakteklassifisering hos lam.

Sammendrag

Innlegget beskriver kritiske faktorer når det gjelder dyrking av gode vår- og høstbeiter i økologisk sauehold. Det beskrives og illustreres hvor viktig det er å ha gode vår- og høstbeiter for å oppnå tilfredsstillende tilvekst på lam.