Sammendrag

Både i Norge og i mange andre industrialiserte land har det i de senere år vært økende omfang av markedshagedyrking, som, gitt en vid definisjon, kan beskrives som småskala grønnsaksdyrking for salg direkte til forbruker, restaurant eller butikk. I en spørreundersøkelse gjennomført våren 2021 har vi kartlagt markedshagedyrking i Norge, med fokus på agronomiske og økonomiske muligheter og utfordringer. Svarene fra 151 respondenter viser at det har vært en markant økning i antallet markedshagedyrkere de siste årene, og spesielt mellom 2019 og 2020. Markedshagedyrking forekommer nå de fleste steder i Norge, for det meste på arealer på under 2 dekar som i de fleste tilfeller tidligere har vært brukt til grasproduksjon eller beite, eller ligget brakk. Markedshagedyrkere er oftest tilknyttet et gårdsbruk, og mange har annen jordbruksproduksjon ved siden av grønnsaksdyrkingen. De fleste dyrker et mangfold av ulike grønnsaker, bruker lokale ressurser til gjødsling og ulike håndredskaper framfor motoriserte hjelpemidler som traktor. Det er vanlig å bruke økologiske dyrkingsmetoder, og det er for eksempel svært få som bruker mineralgjødsel. Likevel er det bare rundt halvparten av de erfarne dyrkerne som har markedshagearealer som er økologisk sertifiserte eller i karens. Den salgskanalen de fleste benytter seg av er REKO-ringer, men de fleste bruker flere forskjellige kanaler. I snitt er årsomsetningen for de erfarne dyrkerne rundt 120 000 kr, og mange er svært fornøyd med avling og salg, men bare passelig fornøyde med netto inntekt. De fleste oppgir at inntekten som generes fra grønnsaksdyrkingen er svært eller ganske viktig for egen økonomi. De fleste som har besvart undersøkelsen planlegger å fortsette som nå eller utvide, og å ha grønnsaksdyrking som hovedinntekt sammen med annen inntekt. De fleste oppgir også at de har tilgang til areal de kan bruke for å utvide. Markedshagedyrking byr på ulike utfordringer relatert til både agronomi og økonomi. Når det gjelder dyrkingen er det for eksempel en del som har store utfordringer med ugress, snegler, beregning av gjødselmengder og vanning. Manglende etterspørsel er generelt ikke en utfordring, mens lokal etterspørsel kan være en utfordring for en del. En del har også utfordringer med å nå ut med informasjon om produktene sine, samt tid brukt på markedsføring og levering. En annen viktig utfordring er det å sette riktig pris på varene som selges. En viktig utfordring relatert til økonomi er manglende finansiering til investeringer det er behov for. Dagens tilskuddssystemer for jordbruket er ikke tilrettelagt for denne typen småskaladrift, og det finnes få økonomiske støtteordninger for markedshagedyrkere. En av mulighetene som finnes er støtte til investeringer fra Innovasjon Norge, og 40 % av de erfarne dyrkerne oppgir at de har mottatt støtte herfra. Ulike tiltak for å fremme markedshagedyrking kan gi gevinster for eksempel i form av økt biologisk mangfold og mer utnyttelse av dyrkbar jord, økte inntektsmuligheter på mange gårdsbruk, og det kan føre til økt tilbud og forbruk av norske grønnsaker. Forslag til tiltak kan være å etablere støtteordninger som kan bidra til å sikre bedre lønnsomhet i markedshagedyrking. Det kan også være nyttig med tiltak som kan gjøre markedsføring, salg og levering enklere, for eksempel gjennom mer omfattende produsentsamarbeid og å skape ulike digitale løsninger for markedsføring. Andre eksempler er tiltak for å øke etterspørsel etter norske grønnsaker, spesielt i rurale strøk der markedet er mindre, ettersom mange markedshagedyrkere holder til langt fra store byer. Markedshagedyrking er et relativt nytt fenomen, og det er behov for mer forskning på mange ulike områder innen både agronomi og økonomi. Dyrkerne har også behov for å få tilgang til mer kunnskap, for eksempel gjennom ulike kurs og tilgang til rådgivere.

Sammendrag

Med dette prosjektet har vi gjort en første innsamling av data på ressursbruk og produksjon av mat i urbant landbruk i Osloregionen, mer spesifikt dyrking i pallekarmer, parsellhager, tak- og besøkshager og andelslandbruk. Vi fant at registrering av mengde høstede grønnsaker kan være en utfordring i urbant landbruk, spesielt når det er mange som høster fra felles dyrkeområde. Det er også vanskelig å beregne total produksjon og ressursbruk for Oslo basert på et utvalg registreringer som gir et veldig begrenset datamateriale. Våre data viser – anekdotisk - at det er mulig å produsere opptil 5 kg grønnsaker per kvadratmeter, selv om et mer normalt nivå antagelig ligger nærmere 0,5-2 kg. Spørreundersøkelsen avdekket at det dyrkes både i pallekarmer, på tak og på friland på minst 65 000 kvadratmeter i Oslo kommune, og mange bruker lokale ressurser som gressklipp, egenprodusert kompost og kompost fra gjenbruksstasjon som gjødsel. Datainnsamlingen avdekker et videre kunnskapsbehov om ressursbruk og produksjon i det urbane landbruket.

Til dokument

Sammendrag

Det er økende interesse for biokull i Norge og denne rapporten er basert på intervju med aktører som enten er i gang med eller skal begynne med biokullproduksjon eller produkter med biokull. Rapporten legger fram informantenes beskrivelse av de utfordringene og mulighetene de har i dag, inkludert bruk av forskjellige råstoff, forskjellige bruksområder, marked og virkemidler for økt etterspørsel etter biokull i jordbruket, samt en vurdering av de mest lovende verdikjedene for biokull til bruk i jordbruket i dag.

Sammendrag

Mennesker som rammes av demens mister etter hvert evnen til å fylle hverdagen med mening. De blir avhengige av hjelp fra de rundt seg. NIBIO og Ruralis har nylig publisert en rapport hvor de ser nærmere på kommunenes gårdsbaserte dagaktivitetstilbud for personer med demens.

Til dokument

Sammendrag

This report is part of the research project called Farm-based day care services for people With dementia: quality development through interdisciplinary collaboration. We have studied farmers who are offering these services and the municipalities who buy the services on behalf of their citizens, and how these actors collaborate.

Sammendrag

Denne rapporten gjør en gjennomgang av kompetansebehovet i landbrukets verdikjeder, inkludert matindustrien. Det er også en oversikt og gjennomgang av utdanningstilbudene, fra videregående til universitet, som er rettet mot landbruket, samt søkning og kandidatproduksjon i disse. Til slutt i rapporten er det en gjennomgang av gap mellom kompetansebehov, utdanningstilbud og rekruttering, og forslag til tiltak.

Sammendrag

This chapter analyses the main challenges and opportunities to promote sustainable biogas technology adoption by smallholders through integrated food and energy systems (IFES), using a case study from Malonga village in the Limpopo Province of South Africa. Biogas has become attractive in recent years because of its multiple benefits and the contributions it can make to the UN SDGs. However, in Africa, its adoption remains low, due to several constraints, including: (1) water scarcity and lack of access to feedstocks; (2) high initial/upfront cost of installation and lack of investment; (3) lack of skilled labour for installation, operation and maintenance; (4) limited training facilities; (5) inadequate policy support and extension services; and (6) slow behavioural and social acceptance. Based on the information collected, integrated framework conditions that can encourage the adoption of smallholder biogas technology through IFES, were suggested. IFES will only succeed in delivering benefits, if the necessary framework conditions, such as adequate feedstock and water, training, policy support, stakeholder collaboration, credit and insurance and support services are provided. The implementation of the necessary framework conditions for biogas technology should be underpinned by conducting an integrated research study on using IFES type 2 in the context of smallholder farmers in Africa.

Sammendrag

This chapter emphasizes the need for active stakeholder engagement right through from strategy development to planning and implementation, to realize the benefits of sustainable bioeconomy development. In general, this varies between regions and countries. In the EU, it is considered important to engage stakeholders at all stages, whereas in developing countries engaging stakeholders so far has not been given much importance when launching new strategies. Stakeholders, including the private sector, research institutions, farmers organizations, the government and non-governmental organizations, all have important roles to play. The chapter focuses on the why, how and what type of stakeholders should be engaged, and the relevant benefits and challenges. It discusses experiences from the EU and other regions where stakeholder engagement (both formal and informal) and participative governance have led to or are necessary for successful and sustainable bioeconomy development.

Sammendrag

Det meste av norsk økologisk frukt og grønt selges gjennom de store butikkjedene, men mange produsenter selger også gjennom såkalte alternative salgskanaler som andelslandbruk, Bondens Marked, spesialbutikker og restauranter. Denne rapporten er basert på en kvalitativ og kvantitativ undersøkelse av de to gruppene produsenter. Produsenter som bruker alternative salgskanaler, oppgir flere fordeler med dette. Kortere verdikjede og høyere betalingsvilje hos forbruker gir ofte høyere enhetspris for produsent, og lønnsomheten øker ved at det kan være lettere å få solgt varer som ikke tilfredsstiller standarder for størrelse, fasong og farge. Men alternative salgskanaler innebærer ofte mer arbeid og kostnader med markedsføring og transport for levering av varer, noe som kan redusere nettoinntekten...

Til dokument

Sammendrag

Rapporten estimerer potensialet for ammoniakkreduksjon av tiltak knytt til husdyrgjødsel og mineralgjødsel, og dei samfunns- og privatøkonomiske kostnadane ved innføring av tiltaka. Reduksjon av lystgass- og metanutslepp som følgje av ammoniakkreduserande tiltak er også estimert. Ulike tiltak knytt til spreiing av husdyrgjødsel på eng har størst potensial for ammoniakkreduksjon. Utvida samandrag finn ein på side 5.

Sammendrag

Mapping and valuating ecosystem services has gained increasing attention over the last years and remains high in the research agenda. In this paper, a mixed methods approach is used to valuate ecosystem services provided by the Divici-Pojejena wetland in Romania. A qualitative part relied on focus group discussions and interviews to identify key stakeholders and the ecosystem services provided by the wetland site. The benefit transfer (BT) method was used for the monetary valuation of the identified ecosystem services that the wetland provides. Bird watching opportunities, water quality, and flood prevention services are among the highest valued services, while the amenity services are the least valued among all wetland services.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten er skrevet på oppdrag for Miljødirektoratet og formålet er å vurdere effekten av endringer i gjødselvareforskriften og andre tiltak på utslipp av lystgass, metan og ammoniakk til luft og nitrogen til vann. Miljødirektoratet har kommet med forslag til endringer innenfor følgende områder:  Krav til ulike lagertyper for husdyrgjødsel  Krav til lagerkapasitet for husdyrgjødsel  Krav til spredetidspunkt for gjødselvare  Krav til spredeareal I tillegg er effekten av følgende tiltak utenom gjødselvareforskriften vurdert:  Miljøvennlige spredemetoder  Innføring av en avgift på mineralgjødsel  Strengere krav til regulering av gjødslingsplanlegging Andre alternativer inkluderer:  Krav til tett dekke ved lagring av all bløtgjødsel  Biogas (vurdert i annen rapport) Rapporten vurderer effekten av tiltakene og de samfunnsøkonomiske kostnadene. Det er i størst mulig omfang forsøkt å kvantifisere effektene basert på dagens kunnskap. I kapittel 6 er tiltakseffekter og kostnader oppsummeret for hvert tiltak. Under er tiltakene vurdert samlet. Oppsummert er det mest effektive tiltaket som fører til reduserte utslipp av ammoniakk stripespredning av husdyrgjødsel. Dette tiltaket har god kostnadseffektivitet og forholdsvis stor grad av sikkerhet for effekt. Dessuten vil tak over lager for bløtgjødsel gi reduserte utslipp av ammoniakk, men kostnadene ved dette tiltaket er forholdsvis store. Det er mest effektivt med tak over lager for svinegjødsel. Tiltak som fører til reduksjon i utslipp av lystgass er først og fremst bedre utnyttelse av husdyrgjødsel gjennom forbedret gjødslingsplanlegging. Effekten av tiltaket skyldes redusert bruk av nitrogen i mineralgjødsel. Kostnader ved gjennomføring av dette tiltaket består av økt rådgiving og evt. kontroll. Avgift på nitrogen vil kunne gi reduserte utslipp av lystgass, men bør kombineres med økt rådgiving for å få best mulig effekt. Krav til spredetidspunkt vil også, sammen med økt lagerkapasitet, gi en bedre utnyttelse av husdyrgjødsel i planteproduksjonen og dermed reduserte lystgassutslipp, men dette krever forholdsvis store investeringer. Metanutslipp kan ifølge danske faktorer bli redusert med 15 % ved å etablere tett dekke på lager for bløtgjødsel. Dette er avhengig av et naturlig flytedekke eller flytedekke av halm. Effekten er meget usikker og det kan på samme tid føre til økte utslipp av lystgass. Utslipp av nitrogen til vann vil bli redusert ved forbedret gjødslingsplanlegging sammen med strengere krav til spredetidspunkt som igjen henger sammen med økt lagerkapasitet. Det siste krever store investeringer. For mer detaljert sammendrag og konklusjon se kapittel 6 side 51.

Sammendrag

Denne rapporten er resultat av undersøkelser som er ment å være innspill til Utdanningsdirektoratets gjennomgang av tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. NIBIO fikk i oppdrag å undersøke nærmere kompetansebehovet i matindustrien, som flere yrkesfag er rettet mot. En avgrensing i prosjektet var valget av baker- og konditorbransjen på bakgrunn av de utfordringer tidligere undersøkelser har avdekket for denne bransjen. Faget industriell matproduksjon får også spesiell oppmerksomhet i rapporten. En av problemstillingene er på hvilke måter fagarbeiderne blir verdsatt i bedriftene, og da særlig når bedriften ikke tar inn lærlinger. For å undersøke behovet for fagarbeidere i faget industriell matproduksjon, ble det gjort totalt ti interju i åtte store bedrifter i matindustrien. Bedriftene ble plukket ut fordi de tidligere har deltatt i et kompetanseprosjekt drevet av blant annet NHO Mat og Drikke. For å bedre forstå bedriftenes etterspørsel etter lærlinger, ble også seks representanter for matbransjens opplæringskontor intervjuet. For å undersøke kompetansebehovet i Baker- og konditorbransjen ble ni bedrifter intervjuet. Dette ble fulgt opp av en spørreunderskelse blant medlemmer av Baker og konditorenes landsforening. I tillegg ble en representant fra en videregående skole intervjuet. Tidligere undersøkelser av kompetansebehovet har avdekket et økende behov for teknisk kompetanse i matindustrien. Samtidig er en stor andel av ansatte ufaglærte. En undersøkelse fra 2014 utført av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, viser at mange bedrifter forventer at behovet for faglærte vil øke, og at behovet for ufaglærte vil være stabilt. Mange bedrifter opplever at de ikke får tak i lærlinger, eller at lærlingene ikke har den rette motvasjon for å jobbe i bedriften. Særlig baker- og konditorbransjen etterspør fagarbeidere, og det samtidig som mange søkere til læreplass står uten kontrakt. Generelt sett er rekruttering en utfordring for matindustrien. Intervjuer med store bedrifter i matindustrien avdekket at deler av matindustrien kjennetegnes av økende automatisering. Dette fører til økende behov for teknisk kompetanse, og mange bedrifter rekrutterer allerede fagarbeidere og lærlinger innen fag som produksjonsteknikk og automatisering. Samtidig ønsker bedriftene seg en fagarbeider som både har matfaglig kompetanse og som kan betjene en produksjonslinje med innstilling av maskiner, vedlikehold og feilsøking. Flere bedrifter øker andelen fagarbeidere ved at ansatte tar fagbrev gjennom praksiskandidatordningen og ser at fagarbeideren er en mer fleksibel og anvendelig ansatt. Faget industriell matproduksjon er etterspurt, men særlig utenfor store tettsteder kan det være vanskelig å rekruttere lærlinger. Bedriftene oppfattet undervisningen i faget på skolen som svak, både fordi mange lærerne ikke har kunnskap om matindustrien og fordi skolen ikke har mulighet til å gi opplæring i de produksjonsprosessene som er virkeligheten i bedriftene...

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten presenteres resultatene for et prosjekt som har sett på flaskehalser og muligheter for norskprodusert økologisk frukt, bær og grønnsaker gjennom hele verdikjeden fra produsent til forbruker. For å få mer kunnskap om dette er det brukt både kvalitative intervjuer og en mindre, web-basert spørreundersøkelse blant pakkerier og fruktlagre. Det har vært en økning i etterspørselen etter økologisk frukt og grønt i de senere år, og tall fra Landbruksdirektoratet viser at regnet i kroneverdi var omsetningen av økologiske grønnsaker i dagligvarehandelen to ganger større i 2014 enn i 2011, mens omsetningen av økologisk frukt, bær og nøtter var 3,4 ganger større i 2014 enn i 2011. Det største grossistselskapet, BAMA, melder om en volumøkning på økologisk frukt og grønt på 29 prosent fra 2013 til 2014. Informanter intervjuet i prosjektet, forventer en fortsatt økning i etterspørselen etter økologisk i tiden framover. For noen produkter er den økte etterspørselen fulgt av økt produksjon som gjør det mulig å tilby norsk økologisk produksjon nesten hele året, dette gjelder for eksempel gulrot. For andre produkter er det mangel på norsk produksjon. Dette gjelder det meste av frukt og bær, i tillegg til viktige basisgrønnsaker som potet og løk. Det er også et generelt problem for mange produkter at det ikke er tilgang på norskprodusert økologisk vare gjennom hele den norske sesongen, og lagringsgrønnsaker resten av året. Samtidig opplever enkelte produsenter at de kunne solgt mer, og grossister sier de kunne ha solgt mer hvis etterspørselen var der. Dette betyr at det ikke bare er økt produksjon som skal til for å øke omsetningen av norskprodusert økologisk frukt og grønt. Det er fortsatt rom for å gjøre mer for å øke salget. Det meste av produksjonen av norsk økologisk frukt og grønt blir omsatt gjennom de to store leveringskjedene, Gartnerhallen/BAMA/NorgesGruppen/REMA1000 og Nordgrønt/Coop. Verdikjedene for disse fungerer i hovedtrekk likt, og det er liten organisatorisk forskjell mellom konvensjonell og økologisk frukt og grønt, med unntak av prissetting, der økologisk ikke formelt er en del av GrøntProdusentenes Samarbeidsforum (GPS). I arbeidet med prosjektet har vi forsøkt å identifisere mulige flaskehalser og muligheter på de ulike nivåene i verdikjeden, og det følgende gir en gjennomgang av dette.

Sammendrag

Denne rapporten presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse om plantevern til norske kornprodusenter. De viktigste funna er at 1) norske kornprodusenter bruker flere ulke typer planteverntiltak. I tillegg til behovsbasert kjemisk plantevern bruker kornprodusentene ofte tiltak som vekstskifte og resistente sorter. Ugrasharving og flekksprøyting er mindre vanlig. Plantevernkatalog fra forhandlerne er den viktigste kilden til råd og kunnskap om plantevern for kornbøndene og bedre rådgivning om integrert plantevern blir sett på som det viktigste tiltaket for økt bruk av integrert plantevern. Best mulig kvalitet og størst mulig avling, samt at kornet ikke inneholder plantevernmiddelrester er viktig for kornprodusentene. Å bruke andre tiltak enn sprøyting er mindre viktig.

Til dokument

Sammendrag

I årets konjunkturundersøkelse for matindustrien er et hovedinntrykk at mange foretak som deltok i undersøkelsen oppnådde gode resultater i 2015. Dette gjelder særlig store foretak og foretak i kjøttbransjen og sjokolade- og sukkervarebransjen. En del foretak oppgir at de hadde et dårligere resultat. En stor andel foretak hadde økt omsetning, som resultat av både økt produksjonsvolum og økte priser. Få foretak økte sin sysselsetting og mange av de store foretakene reduserte sysselsettingen i 2015. En stor andel av foretakene opprettholdt brutto investeringer på sammen nivå, men en del økte også sine investeringer, særlig blant de store foretakene. Det er store forventninger til inneværende år, og over halvparten av foretakene forventer økt omsetning og økt resultat i 2016. Forventningene er spesielt høye i drikkevarebransjen, der alle foretak forventer bedre resultat. De fleste foretak i matindustrien forventer en stabil sysselsetting, men en god del foretak i sjømatbransjen forventer økt sysselsetting. Blant de som forventer lavere sysselsetting, er mange store foretak med over 100 årsverk. Nesten alle foretak vil enten øke eller holde investeringene på uendret nivå. Eksport er vanligst blant store foretak i matindustrien, og i drikkevare- og sjømatbransjen. Mange foretak i drikkevarebransjen forventer økt salg til eksportmarkedet i 2016, mens de fleste foretakene i sjømatbransjen forventer et uendret salg. Et fåtall foretak gir uttrykk for at de har et økt behov for kompetanse på forskjellige nivå og mange av dem er i meieri- og iskrembransje. Som i tidligere år er det særlig etterspørsel og konkurranse på hjemmemarkedet som oppgis av flest foretak som begrensende faktor i 2016. Nesten tre av fire foretak i undersøkelsen oppgir at de bruker egne midler på produkt- og prosessutvikling, mens én av fire oppgir at de bruker egne midler på forskning. SkatteFUNN er en viktig støtteordning for innovasjon i norsk matindustri. Samtidig gir denne undersøkelsen inntrykk av at matindustrien er for dårlig til å utnytte denne ordningen. Kun 36 prosent av foretakene som har brukt interne midler på produkt- og prosessutvikling i 2015, søkte om støtte fra eksterne kilder (hovedsakelig skatteFUNN) til utviklingsarbeidet. Nesten tre av fire foretak i matindustrien opplever hindringer for å få i gang et forsknings- og utviklingsprosjekt. Mangel på nødvendig intern kompetanse oppleves som den største hindringen. Mange peker også på eksterne hindringer som at søknadsprosedyrene er vanskelige, prosjektene innebærer en for stor økonomisk risiko, at de tar for lang tid fra søknad til resultat og at de ikke vet hvor de skal søke.

Sammendrag

Oppland fylke er foregangsfylke for økologisk kornproduksjon og skal bidra til å øke den økologiske kornproduksjonen i Norge. Som en del av dette arbeidet har vi i dette prosjektet hatt som formål å avdekke hvorfor ikke en større andel av kornarealet er økologisk, og hva slags type informasjon som kan motivere kornprodusenter til å legge om. For å få en god forståelse for hvordan både konvensjonelle og økologiske bønder tenker og vurderer sin produksjon, gjennomførte vi til sammen 12 intervjuer på telefon med utvalgte kornprodusenter. Intervjuene ga både interessante funn og et godt grunnlag for utformingen av et spørreskjema. Formålet med en spørreundersøkelse var å nå et større antall kornprodusenter for å kartlegge i hvilken grad ulike kornprodusenter har forskjellige holdninger, utfordringer og muligheter i sin kornproduksjon. Spørreskjema ble sendt ut til 560 produsenter som driver enten hele eller deler av arealet økologisk, og til et utvalg på 1 000 konvensjonelle kornprodusenter. Av de utsendte spørreskjemaene ble det mottatt 291 svar fra konvensjonelle bønder, hvorav 19 tidligere hadde drevet økologisk kornproduksjon. Det kom inn 170 svar fra økologiske produsenter, hvorav 111 bare drev økologisk, mens 47 drev både med økologisk og konvensjonell kornproduksjon (parallellprodusenter). 12 av respondentene drev økologisk produksjon, men ikke av korn. Motivasjonen for å legge om til økologisk kornproduksjon kan være sammensatt. Mange av både økologiske og parallelle kornprodusenter ble motivert til å legge om til økologisk av lønnsomhetshensyn, men den mest vanlige motivasjonen er et ønske om å drive mer miljøvennlig og bærekraftig. Mange var imidlertid motivert av flere ting, og både økologiske og parallelle kornprodusenter opplever at økologisk som driftsform er mer interessant og utfordrende. Noen økologiske og parallelle bønder opplever en økt lønnsomhet sammenlignet med det å drive konvensjonelt. Dette har ofte en sammenheng med tilgang til husdyrgjødsel som sikrer næringstilgangen i kornproduksjonen. Det å få tilgang til nok husdyrgjødsel er en utfordring for mange kornprodusenter. Problemer med ugras er en annen utfordring. For mange parallellprodusenter er også regelverket for økologisk produksjon en utfordring. Svært mange konvensjonelle produsenter har aldri vurdert å drive økologisk kornproduksjon. For mange handler dette om oppfatningen om at økologisk produksjon er vanskelig å få til, særlig uten tilgang på husdyrgjødsel. For en del konvensjonelle kornprodusenter handler det også om holdninger til matproduksjon og ressursbruk. Mange har sett og erfart at økologisk produksjon gir lave avlinger og store ugrasproblemer. Det de fleste mener kan øke interessen for økologisk kornproduksjon, er tilgang til husdyrgjødsel eller annen gjødsel som sikrer næringstilgang, høyere pris på økologisk korn, stabile rammevilkår og bedre teknologi for ugraskontroll. Økt etterspørsel fra både forbrukere og møller kan også øke interessen for økologisk kornproduksjon. Likevel er det ikke sikkert at slike tiltak vil kunne motivere konvensjonelle produsenter til å legge om dersom de har fått et negativt inntrykk av økologisk produksjon. Det finnes noen konvensjonelle kornprodusenter som virker interessert i økologisk produksjon. Målrettet informasjon og rådgivning til disse produsentene kan øke deres interesse nok til at de vil prøve å legge om. Dette er særlig interessant for produsenter som har tilgang til husdyrgjødsel. Både økologiske og konvensjonelle produsenter er enige i at økologisk produksjon krever mer kunnskap om agronomi, noe som kan gjøre driftsmåten mer interessant for noen produsenter. Mange konvensjonelle produsenter er enige i at bruk av sprøytemidler er uheldig, og dette kan brukes til å øke interessen for økologisk jordbruk.

Sammendrag

Formålet med en ny arbeidstidsundersøkelse var å fornye datagrunnlaget for beregningen av antall årsverk i reindriften. Den gamle beregningen er basert på en utvalgsundersøkelse som ble gjort i 1987 og 1988. Siden den tid har flere forhold i reindriften endret seg og man ønsket i tillegg en kartlegging av kvinners arbeidstidsforbruk. Den nye undersøkelsen for driftsåret 1. april 2011 til 31. mars 2012, ble gjennomført med et spørreskjema som ble sendt ut sommeren 2012 og avsluttet vinteren 2013. Alle siidaandelsinnehavere mottok spørreskjemaet der de blant annet ble bedt om å anslå hvor mange timer de og andre i siidaandelen hadde brukt på reindrift i forrige driftsår. Dette kan være en krevende oppgave og svarprosenten ble lav, kun 88 svar (16,5 %) var fullstendige nok til å brukes i en ny beregning. Det lille utvalget ga begrensninger for analysen og den nye beregningen er gjort litt annerledes enn den gamle. Ved hjelp av regresjon er siidaandelens totale arbeidstidsforbruk beregnet ved hjelp av variablene reinbeiteområde, hvem som er innehaver og hvor mange reineiere det er i siidaandelen i tillegg til innehaver. Den nye beregningen ga et litt lavere antall årsverk enn den gamle beregningen fra slutten av 1980-tallet. Dette kan blant annet komme av at mekanisering har redusert behovet for arbeidstid siden slutten av 1980-tallet. Andre forhold kan ha påvirket i andre retning, men likevel hatt et mindre utslag. Antall andeler (enheter) er redusert, men det er flere personer i reindriften nå og dermed flere personer i hver andel. Den nye undersøkelsen viste at antall personer med rein i andelen øker det totale arbeidstidsforbruket i andelen. Det er også knyttet noe usikkerhet til kvaliteten på besvarelsene i undersøkelsen. Blant annet var det noen innehavere som rapporterte et anslått arbeidstidsforbruk på seg selv på over 4000 timer. Dette er meget høyt og noe urealistisk for å være arbeidstid, selv om mange nok anser reindrift som en livsstil mer enn en jobb. Det kan også være at noen av besvarelsene underrapporterer tall, rett og slett fordi det er vanskelig å anslå timetall for et helt år og det er lett å glemme småting som gjøres inniblant. Likevel er det to forhold som gjør at den nye undersøkelsen gir et bedre grunnlag for beregning av arbeidstid i reindriften. For det første utgjør utvalget i den nye undersøkelsen en større andel av utøverne i reindriften enn den gamle undersøkelsen. For det andre kan utviklingen i reindriften de siste årene ha gjort at arbeidstid er noe annet nå enn det var på slutten av 1980–tallet. I spørreundersøkelsen ble det spurt om kjønn på innehaver(e) og ektefelle/samboer. Dette ga grunnlaget for å beregne kvinners arbeidsinnsats i reindriften. Svarprosenten var meget lav blant kvinnelige innehavere, kun 8 av 64 andeler (12,3 %). Gjennomsnittlig arbeidstid for 3 forskjellige grupper ble derfor brukt som beregningsgrunnlag. De kvinnene som bidrar med mest arbeidstid er kvinnelige innehavere som er alene eller med ektefelle/samboer uten rein i siidaandelen. I utvalget var det 3 kvinnelige innehavere med ektefelle/samboer med rein i siidaandelen. Dette var for få til å bruke gjennomsnittet, så de ble innlemmet i gruppen med felles andeler. Vi antar da at andeler med kvinnelig innehaver og hvor ektefelle/samboer med rein i andelen i praksis fungerer på sammen måte som om de skulle ledet andelen sammen. Kvinnelige ektefeller/samboere i andeler med mannlig innehaver bidrar med lavest antall arbeidstimer. Innehaver og eventuell ektefelle/samboer bidrar i gjennomsnitt med 80 prosent av arbeidstiden i andelen. Av dette utgjør kvinners arbeidstid i gjennomsnitt 21 prosent. Det er mulig å anta at kjønnsfordelingen er omtrent den samme blant de andre som bidrar med arbeidstimer, og i så fall bidrar kvinner totalt med omtrent 208 årsverk i 2011.

Til dokument

Sammendrag

Virkemidlene som er rettet mot jordbruket, består i hovedsak av investeringsstøtte, ofte i form av kontantbidrag og av rentestøtte til et lån som dekker resten av investeringen. Tilleggsnæringer kan også få tilskudd til blant annet markedsundersøkelser og bedriftsutvikling. Virkemidlene som faller inn under Bygdeutviklingsordningen (BUordningen) er evaluert tidligere (Pettersen m.fl. 2009). Konklusjonen var at BUordningen først og fremst er et virkemiddel for å stimulere til investeringer i jordbruket. Det er vanskelig å påvise effekter av virkemidlene på det økonomiske resultatet. Investeringsstøtte virker som en kompensasjon for lav lønnsomhet i jordbruket. Andre analyser av investeringer på gårdsbruk (Haukås og Solberg 2012) viser at effekten på lønnsomhet kan være liten sammenlignet med gårdsbruk som ikke investerer. I beste fall tar det tid før investeringer får positiv effekt på lønnsomhet. Siden jordbruksforetaket selv må velge å søke om tilskudd fra Innovasjon Norge, har mottakere gjennomgått en seleksjonsprosess og kan ikke uten videre sammenlignes med ikke-mottakere. Denne metodiske utfordringen er løst gjennom «propensity score matching», der et nytt utvalg blir laget utfra sannsynligheten for at foretaket mottar støtte fra Innovasjon Norge. Denne metoden eliminerer noe av skeivheten som kan oppstå ved seleksjon, og gjør det mulig å bruke standard paneldataanalyse på det nye utvalget. For tradisjonelt jordbruk ble det lagd fire indikatorer; inntekt, lønnsomhet, totalkapitalrentabilitet og arbeidsproduktivitet. Tilsagn om støtte fra Innovasjon Norge var en av flere forklaringsvariabler i regresjonsanalysen. Effekten på indikatorene er også beregnet for tilleggsnæringer og for gårdsbruk med melk- og storfeproduksjon, som utgjør en stor andel av mottakerne. Effekten på indikatorene er generelt sett negativ, med varierende statistisk signifikans. Tre år etter tilsagn endres fortegnet på effekten til positivt for noen indikatorer, men med liten eller ingen statistisk signifikans. Endringen fra negativ til positiv kan altså skyldes tilfeldigheter. Vi kan dermed ikke si noe om effekten på sikt. Resultatene er det samme for både tradisjonelt jordbruk, melk- og storfeprodusenter og tilleggsnæringer. Analysen av tilleggsnæringer har i tillegg noen metodiske utfordringer. Definisjonen av tilleggsnæring i driftsgranskingene gjør at selv med et utvalg laget med «propensity score matching», vil noen foretak i oppstartsfasen bli sammenlignet med godt etablerte foretak med stabil inntekt. Våre resultater er i tråd med tidligere evaluering av BU-midler og analyse av investeringer i jordbruket (Pettersen m.fl. 2009). Mange investeringer er ikke forventet å ha noen effekt på økonomiske indikatorer på kort sikt. Eventuelle positive effekter vil først dukke opp flere år etter selve investeringen. Det koster å investere. I tillegg til de direkte investeringskostnadene, vil mange gårdbrukere øke egen arbeidsinnsats både under og etter selve investeringen. Dette gjør at arbeidsproduktivitet reduseres. I tillegg kan inntekt bli redusert når investeringen krever at produksjon reduseres ved for eksempel ombygging av fjøs. Likevel har jordbruket en høy produktivitetsvekst og investeringer er helt nødvendig for denne utviklingen. Selv om effekten er vanskelig å påvise, betyr mangelen på positiv sammenheng mellom investeringer og økonomiske resultater ikke at investeringer ikke fremmer produktivitetsvekst. Det må imidlertid utvikles bedre verktøy og metoder for å vise hvordan enkeltinvesteringer leder til produktivitetsvekst.

Til dokument

Sammendrag

Norske frukt- og grøntprodusenter utgjør kjernen i en stor, vekstkraftig og konkurranseutsatt verdikjede i norsk matsektor. Norsk frukt og grøntproduksjon må hele tiden tilpasse eget tilbud til konkurrerende import og har svart med god horisontal og vertikal samordning og relativt lønnsom norsk produksjon. Norske produsenter forventer videre vekst. Primærprodusentene er avhengige av importvernet, men også av godt produsentsamarbeid og fordel av kvalitetsoppfatninger som er knyttet til norsk opprinnelse. God evne til samarbeid både horisontalt og vertikalt utgjør, sammen med identitet gjennom norsk opprinnelse, kjerneressurser for næringen. Skal verdiskapingen i norsk frukt- og grøntnæring øke, er det sannsynlig at bransjen bør dra enda større fordeler av disse ressursene. Det kan kreve endringer både i produsentsamvirket og i samspillet i verdikjeden.

Til dokument

Sammendrag

Det er gjennomført to undersøkelser for å kartlegge kompetansebehovet i matindustrien. En spørreundersøkelse rettet mot medlemsbedrifter i NHO Mat og Drikke og NHO Mat og Landbruk, og en kvalitativ undersøkelse rettet mot utvalgte intervjuobjekter i kjøttbransjen. Hovedfunnene oppsummeres som følgende: Økt teknologisering øker behovet for fagarbeidere fra lærefag innen teknikk og industriell produksjon. Likevel er behovet for fagarbeidere med matfaglig kompetanse økende. Til tross for en stor andel ufaglærte er det behov for flere faglærte. Lærefaget industriell matproduksjon er etterspurt i alle bransjer. Fagarbeidere avler fagarbeidere. Det er en positiv statistisk sammenheng mellom antallet fagarbeidere og antall lærlinger i en bedrift. Tilvarende sammenheng får vi ikke verifisert for eksempel på bedriftens størrelse. Halvparten av bedriftene er lærebedrifter. Dette tyder på at det går et skille i matindustrien mellom bedrifter som vektlegger et fagmiljø og kompetansebygging gjennom lærlingeordningen, og de som har andre rekrutteringsstrategier. Norske fagarbeidere er sentrale for gode læremiljøer i bedriftene. Vi kan med en viss sikkerhet si at en høy andel fagarbeidere blant de ansatte reduserer bedriftens omfang av arbeidskraft fra utlandet. I den kvalitative undersøkelsen gis utenlandske arbeidstakere gode skussmål. Likevel pekes det på at bedriftskultur må bygges rundt norske fagarbeidere. Det utrykkes videre en bekymring for at fremtidens fagarbeidere innen kjøttfagene må rekrutteres fra utlandet, og at dette vil gå på bekostning av norske matkultur- og håndverkstradisjoner. Oppslutningen om fagarbeideren og lærlingeordningene virker for lav i forhold til behovet. Satsingen på å være konkurransedyktig i arbeidsmarkedet, aktiv rekruttering og opplæring er for variert og opp til den enkelte bedrift. Konsekvensen er at matindustriens samlede evne til å konkurrere i arbeidsmarkedet kan svekkes og løses gjennom økende andeler av importert arbeidskraft. Matindustrien har et kommunikasjonsproblem som er negativt for rekruttering. For lav tilgang på fagarbeidere og gode lærlinger er indikasjoner på at matindustrien ikke har høy status. Dette til tross for at industrien har høye standarder, ryddige arbeidsforhold, ivaretar håndverkstradisjoner og i mange tilfeller er høyteknologiske virksomheter. Sosiokulturelle forhold som matkultur og håndverkstradisjoner og matindustriens potensiale som en fremtidsrettet og høyteknologisk næring basert på bioressurser, er perspektiver som matindustrien ikke får godt nok frem i rekrutteringsøyemed. Samarbeidet med skolene har et betydelig forbedringspotensial. Den kvalitative undersøkelsen gir inntrykk av at rekruttering i skolene i høy grad er avhengig av engasjerte fagpersoner, men at den følger lite systematikk og er vilkårlig. I kjøttbransjen er det ønskelig å styrke råvarekunnskapen i utdanningen, mens tilgangen på råvare er begrenset i undervisningen. Skolene kan ikke holde tritt med den teknologiske utviklingen, så opplæring i bedrift er nødvendig.

Til dokument

Sammendrag

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Gjennom Inn på tunet utfyller gårdsbruk tjenester fra spesialiserte velferdsinstitusjoner, legger grunnlag for større variasjon tjenestetilbudet og bedre individtilpasning. Brukerkommunene anser tjenestene i hovedsak som både kostnads- og kvalitetsmessig gunstige. Mange kommuner har allerede startet opp flere forskjellige tilbud og en del er i oppstartsfasen. Etterspørselssiden er positiv, men først og fremst avventende og mange opplever store transaksjonskostnader under oppstart. De toneangivende aktørene i utviklingen av Inn på tunet-tjenester er nesten utelukkende på tilbudssiden – dvs. knyttet til landbruksnæringen. Sentrale myndighetsorganer utenfor landbruks- og kommunalområdet, er viktige samtalepartnere for de ledende departementene, men vil ikke gi kommunene føringer for hva slags tjenester de skal utvikle. Dette tyder på at etterspørselssiden ikke er helt klar for å utnytte konseptet. Viktige endringer i utviklingen av velferdstjenestene i Norge, f.eks. innenfor helse, omsorg, forebygging, oppvekst og opplæring, peker imidlertid i retning av større ansvar lokalt, økt rom for nye ressurser og nye løsninger basert på nærhet og høy faglighet. Over tid må vi forvente en mer aktiv, lokal etterspørselsside. Vår undersøkelse tyder derfor på at de aktørene som i dag er toneangivende for utvikling av landbruksbaserte tjenestetilbud kan bidra til realiseringen av nye modeller i velferdssektoren. Det tilsier at landbrukssiden opprettholder innsatsen for å utprøve og dokumentere effekten av landbrukets ressurser i produksjon av kvalitetssikrede velferdstjenester.

Sammendrag

Denne rapporten gjør en evaluering av avgiftssystemet for plantevernmidler. Flere underliggende problemstillinger blir analysert og diskutert, blant annet fastsettelse av NAD, resistensutvikling, preparat med flere virksomme stoffer og beisemidler. Våre konklusjoner er at avgiftssystemet er at der bruker har flere alternative preparat fungerer avgiften i stor grad etter sin hensikt. Til tross for lav priselastisitet er avgifts-systemet viktig for å motivere til lavere forbruk og bruk av alternative bekjempelses-metoder.

Friluftsliv

Divisjon for matproduksjon og samfunn

Hestesektoren i Norge og Sverige: Betydning for miljø, økonomi og lokalsamfunnet


Hesten spiller ikke lenger en viktig rolle i norsk og svensk landbruk, men antallet hester per innbygger i Sverige og Norge forteller om stor interesse for å bruke hest til fritids-, rekreasjon- og idrettsformål. Hestesektoren illustrerer overgangen fra produksjon til forbruk i landbruket ved at hesten nå har en rekreasjonsverdi og legger beslag på store landarealer både til bygninger, beiteområder og fôrproduksjon.  På denne måten påvirker hestesektoren   økonomiske og sosiale strukturer i rurale områder og i omegnene til urbane områder. Rideskoler og hestesport-sentere skaper jobbmuligheter og er en arena hvor unge mennesker, særlig jenter, kan bygge selvfølelse, identitet og oppleve mestring. Hestesektoren er tett knyttet til både lokalsamfunnet og landbruksnæringen gjennom utveksling av goder og tjenester og ved overlappende arealbruk. Denne tilknytningen er en kilde til verdiskaping både økonomisk og sosialt men kan også bidra til konflikter knyttet til bruk av arealer og andre ressurser. For å kunne utvikle hestesektoren til sitt fulle potensiale innen distriktsutvikling og positive bidrag i semi-urbane områder, er det viktig å finne frem til hvordan dette kan komme i stand med involvering av alle berørte aktører.  

Aktiv Sist oppdatert: 02.10.2021
Slutt: des 2021
Start: mai 2019
Sugarcane bagasse and tractor

Divisjon for skog og utmark

Biofuel4Kenya: Improving Framework Conditions and Skills for Private Sector Development in Biofuel Value Chain in Kenya (Biofuel4Kenya)


The main objective of the project is to develop a biofuel briquettes production and supply value chain from waste bagasse to market. Biofuel4Kenya will improve framework conditions for private sector development in the biofuel value chain, in order to boost commercial production of carbonized biomass briquettes from agro-industrial residues in western Kenya.

Aktiv Sist oppdatert: 18.06.2021
Slutt: des 2021
Start: okt 2018
Bilde1

Divisjon for kart og statistikk

Bønder og byen: Økt verdiskaping og bærekraft gjennom optimalisert ressursbruk i byer og bynære områder (URBANFARMS)


Hvordan kan gårdbrukere i byer og bynære strøk øke verdiskapingen fra sin produksjon på en bærekraftig måte ved å utnytte nettopp nærheten til byen? Prosjektet skal avdekke 1) hvor arealressurser ikke brukes optimalt, 2) finne frem til forretningsmodeller som utnytter byens marked og kjøpekraft i nærheten, 3) skaffe kunnskap for å redusere hindringer og flaskehalser langs verdiskapingskjeden fra produsent til forbruker og 4) gi råd om hvordan integrere gårdsdriften bedre i byens kretsløp av næringsstoffer og organisk materiale gjennom gjenvinning av organisk avfall og produksjon av nye varer.

Aktiv Sist oppdatert: 14.02.2020
Slutt: mars 2023
Start: apr 2019
Bilde1

Divisjon for kart og statistikk

Farmers and the city: enhancing added value and sustainability through optimized use of urban and peri-urban farm resources (URBANFARMS)


The project aims at elaborating effective strategies for professional farmers in cities and peri-urban areas to make use of the vicinity of the city to increase added value from their production in an economically, socially and environmentally sustainable way. The project shall identify land resources that are not in optimal use, and demonstrate business models that increase the use of local nutrients and of the nearby city's market and purchasing power.

Aktiv Sist oppdatert: 14.02.2020
Slutt: mars 2023
Start: apr 2019
Project image

Divisjon for matproduksjon og samfunn

Climate resilient and market adapted Norwegian winter wheat production


Interest in winter wheat is growing in Norway. Climate change is expected to expand the wheat producing regions, yet warmer, wetter conditions in autumn and winter will increase soil erosion and nutrient loss risks. Soil tillage practices that protect the soil and provide optimal plant development are needed. At the same time more precise autumn fertilization strategies are needed to optimize plant growth and freezing tolerance, and reduce the risk of snow mould while minimizing nutrient losses to the environment. The variability of grain quantity and quality from year to year is a challenge for the industry to manage. In some years the supply is larger than what the milling industry is willing to use, leading to a large surplus of Norwegian winter wheat of food grade. There is a need to identify varieties and management strategies to improve the quality of Norwegian winter wheat, thus increasing the bread making market potential. More customized production strategies are also needed for the growing domestic feed wheat market. The objective of the project is to develop climate resilient production strategies to produce winter wheat that fulfills the needs and requirements of the Norwegian market. Prohøst will 1) Investigate the impact of soil tillage strategies on plant establishment, winter survival and yield, 2) Evaluate the influence of autumn fertilization strategies on plant development, cold hardening, winter survival and yield, 3) Quantify the influence of autumn fertilization strategies on development of Microdochium spp. related diseases in winter wheat, and possible impacts on grain quality, 4) Increase the utilization of winter wheat for human consumption through improved variety selection and optimal, sensor-based fertilization, 5) Identify agronomic and socioeconomic factors impacting the profitability of winter wheat production for feed and bread making, thereby allowing for more customized/site-specific winter wheat production strategies.

Aktiv Sist oppdatert: 26.05.2021
Slutt: apr 2025
Start: mai 2021
Project image

Divisjon for matproduksjon og samfunn

Sustainable growth of the Norwegian Horticulture Food System – GreenRoad GS35 (“GrøntStrategi mot 2035)


The main aim of GreenRoad is to deliver knowledge and solutions for increased value creation and sustainability in the horticultural food system in Norway. The project will define and prioritize areas and regions suitable for production of selected horticultural crops, assessing environmental, climatic, topographic, economic, social, legal and political constraints and opportunities for increased horticultural production, also in new regions (WP1). The environmental, economic and social sustainability of different strategies for increased horticultural production will be assessed, and new assessment methodologies developed (WP2). GreenRoad will also generate new biological and technical knowledge on methods for increased, improved, sustainable production of high quality horticultural products, taking into account provision of ecosystem services (biodiversity and pollinating activities), circularity of organic resources and the use of waste heat (WP3). The project will assess sustainable value creation barriers and opportunities at all stages in the supply chain, with a focus on seasonal labour supply, retail market structure and labelling strategies, and with Finland as a contrasting case. Business and policy measures to increase consumption of fruits and vegetables will be identified (WP4). Partners and stakeholders will be involved throughout the project in focus groups and other forms of participatory research, and their feedback will contribute to develop innovation platforms and pathways towards GS35 (WP5). A case study on apples binds the different WPs together with a “farm to fork” perspective. The project involves a variety of different disciplines (biology, geography, economy, sociology…) who will collaborate in different WPs. There is a strong involvement of business and national and international research partners.

Aktiv Sist oppdatert: 13.10.2021
Slutt: des 2024
Start: jan 2021